Skaunnytt.no Lokalavis på nett!

- Jeg håper formen blir så bra at jeg kan gå Flyktningerennet også i vinter, sa Bjarne Espås da jeg traff ham i Børsa 20. desember.

Men det blir ikke flere skirenn på hardhausen, han døde på Orkdal sjukehus natt til tirsdag.

Det ble en lang prat da Bjarne og jeg møttes i gangen utenfor legekontoret fire dager før juleaften. Helsa hadde skrantet en tid, og 88-åringen fortalte at han nylig hadde vært innlagt en ukes tid på sykehuset. Blodprosenten hadde vært svært lav, og det var nødvendig med blodoverføring.

Men han var optimist, og håpet altså å kunne gå vinterens Flyktningerenn. Bjarne har fullført 55 av de 61 Flyktningerennene som er arrangert siden 1950, og han var eldste deltaker både i 2010 og 2011.

Han ble imidlertid innlagt på sykehuset igjen i mellomjula, og døde altså natt til tirsdag. Det var en kjenning fra idrettsmiljøet som ringte meg og meddelte at Bjarne hadde lagt ned skistavene for godt. Og jeg tror han traff spikeren på hodet da han sa: - Bjarne var rett og slett utslitt.

Bjarne Espås var ækt børsværing, som etter å ha gått skogskolen på Steinkjer jobbet en del år med skogtaksering. Men i storparten av hans lange arbeidsliv var han å finne i verkstedet hjemme i Børsa der han jobbet som smed og mekaniker. Og han la ned utrolig mye arbeid på hjemgården Espåsen som han hadde et spesielt forhold til.

Bjarne er mest kjent for sine bragder som langrennsløper, og han representerte Børsa IL. Det kunne vært skrevet en bok om hans lange karriere. Her skal jeg begrense meg til å minne om han ble tatt ut til den norske troppen til OL i Oslo i 1952, og at han var storgrossist på seire i mange og lange turrenn. I mange tiår har han håvet inn medaljer i langrennsløpernes veteran-VM, de fleste av dem av aller fineste valør.

Han prøvde seg på o-sporten like før han fylte 50 år, og ble bitt av «basillen». Han deltok i o-løp så sent som sist høst. Jeg intervjuet ham da han kom i mål  på Tambarskjelven i Børsa i mai 2010. For én gangs skyld hadde han klaff i løypa, og ropte til meg: - Det her va rættele ban'lekå!

Og jeg tenker på en påskedag, jeg tror det var i 1986. Vi var en gjeng som rastet oppunder Elgshøgda på Skaunakjølen. Da kom Bjarne Espås i fine kliv opp stigningen. Han hadde gått fra Espåsen, over Mjølhuskjølen og til Lisbetsætra. Derfra over Alvåsen og Midskogsvatnet - og altså opp på Elgshøgda.  Og han skulle gå samme veien tilbake. Han hadde ikke med seg hverken mat eller drikke, og jeg bød ham begge deler. Men han takket nei, med følgende kommentar: - Man må pin sæ sjøl litt, vet du.

Og dette var vel Bjarne Espås i et nøtteskall. Livet skulle ikke bestandig være lett og behagelig - og han foraktet de lettvinte løsningene. I et intervju jeg hadde med ham i Adressa i 1982 snakket han mye om dette, bl.a. karakteriserte han vårt moderne samfunn som et «blautkak-samfunn». Jeg fikk en del negative reaksjoner på dette fra folk som følte seg støtt på mansjettene. Men slik var Bjarne, han hadde sterke meninger og ga gjerne uttrykk for dem.

Bjarne var ingen sportsidiot, han hadde en rekke andre interesser - særlig innenfor kulturområdet. Han spilte trekkspill, og sang - og var en svært ivrig danser. Han var aktiv medlem i BUL, og var ivrig nynorskmann. Dette for å nevne noe. Og jeg glemmer aldri hvor stolt Bjarne var da han fikk Skaun kommunes kulturpris i 1986.

Vi er mange som har gode og artige minner fra vårt bekjentskap med hardhausen fra Børsa. Og jeg er fristet til å si: God tur videre, Bjarne.

Jørund Leraan

---

Legg til artikkel på Facebook eller Twitter