Villa’n i Buvika

aPvillaen

Dette bildet viser hvor fint Villa’n var plassert oppe på Oterhaugberget. I forgrunnen til venstre ser vi litt av huset der Ingvar Hammer og familien bodde

Hva var Villa’n i Buvika? Hvor lå den? Og var det bare én villa i Buvika.

Disse spørsmålene fikk Skaunnytt fra en innflyttet buviking for en tid siden.

Og svaret er ja, det var faktisk bare én Villa med stor V i Buvika. Det var den store bygningen oppe på Oterhaugberget, der direktør Johannes C. Christian Piene og familie residerte.

Det offisielle navnet på eiendommen var Birkelund, og firmaet I. C. Piene & Søn kjøpte tomta i 1889. Den store villaen ble bygd for den øverste ledelse i firmaet, men i den føste tida ble bygningen utleid til funksjonærer.
Direktør Piene flyttet inn i 1934, og bodde der til sin død i 1964. Enken, Agnes Marie («Aggi»), bodde på Villa’n til ut på 1970-tallet da hun flyttet til Buvik aldersheim.

Jeg kjente godt til Piene-villaen, til daglig bare kalt Villa’n. Fra der jeg bodde på Havenget var det bare et par-tre steinkast bort til Birkelund-eiendommen, og gjennom kjøkkenvinduet så vi øvre del av den store, brune bygningen.

Den lå der nærmest som et uinntakelig fort oppe på Oterhaugberget – med god utsikt til hele mølleområdet. Hele eiendommen var inngjerdet, og hvis porten en sjelden gang sto åpen, ble den gjerne voktet av Pienes hund, terrieren Petter (vanligvis kalt Petter Piene).
ajcpiene

Direktør Johannes C. Piene

Jeg husker en spesiell episode med denne hunden. Den hadde på et eller annet vis klart å sette fast hodet inne i en stor, fin vase. Gode råd var dyre, og min far (som var alt-mulig-mann på mølla) ble tilkalt som den handymann han var. Han fortalte etterpå at Piene sjøl sto og dro i hunden, mens fruen sleit i vasen. Til store protester fra fruen fastslo min far at den eneste løsningen var å knuse vasen. Direktøren ga grønt lys, og dermed var det bare for far å hente en hammer. Vasen ble knust, og hunden var like hel.

På forsommeren 1960 ble jeg konfirmert, og da fikk jeg også sommerjobb på Piene-mølla. De første arbeidsdagene ble det bærplukking «på Villa’n», under ledelse av den lune dansken Lauritz Bundgård – han utførte vaktmesterfunksjoner og var gartner på den store eiendommen. Senere avanserte jeg og ble satt til plenklipping og stelling av blomsterbed.

Det ble også en del besøk på Villa’n i forbindelse med at min far, som jobbet i mølla, hadde forskjellige «spesialoppdrag» på Birkelund. Et av dem var å sørge for lufting og vanning i drivhuset når direktør-familien var bortreist (far var stand-in for driftsingeniør Einar Isdal som vanvligvis hadde dette oppdraget).

I drivhuset ble  det dyrket tomater – og fristende, blå druer. I utgangspunktet var det selvsagt forbud  mot å forsyne seg av druene, men de gangene jeg var med sørget far for at det var en liten gren som var «knekt» – slik at jeg kunne plukke druene. Det var stas.

Et par-tre ganger fikk jeg også være med far inn i Villa’n. Der var det skikkelig herskapelig med mange store rom og stor høyde under taket. Spesielt husker jeg den imponerende hallen – og det store biblioteket med møblement av skinn. Ja, og så husker jeg det gedigne badet i andre etasje – og vinkjelleren.

Som nevnt bodde enken etter direktør Piene på Villa’n utover på 1970-tallet, inntil hun flyttet til Buvik aldersheim. Firmaet anså at man ikke lenger hadde noe behov for den gamle bygningen. Villa’n ble derfor revet på slutten av 1970-tallet, noe som frigjorde areal til tre eneboliger som ble bygd på Birkelund-eiendommen.

Jørund Leraan

Annonse