– Sånn gjør vi med skisser, sa typografen. Han knøvlet skissen min sammen og kastet den i papirkorga.
Dette skjedde på setteriet (der typografene jobbet) i Arbeider-Avisa, og jeg mener det var på høstparten i 1970. Det var gått et drøyt halvår siden jeg begynte i et kort vikariat i redaksjonen, etterfulgt av sommerjobb. Etter ferien ble jeg ansatt som journalistaspirant, som det het den gangen. Jeg jobbet mye med sport.
Læringskurven var bratt, og den kvelden episoden med skissen skjedde, hadde jeg for første gang fått oppgaven med å «anvise» stoff for den ene sportssiden (helformat) som skulle «brekkes» (monteres) på kveldsskiftet. Jeg hadde redigert stoffet, og planlagt hvordan sakene skulle plasseres på sida.
Jeg fant ut at det måttevære lurt å lage en grov skisse av hvordan jeg tenkte meg at sida skulle bli – med titler, ingresser, tekst og bilder. Det jeg ikke visste var at skisser var «fy» blant typografene, de mente at layouten (oppsettet) var typografisk arbeid – og journalistene skulle holde fingrene av fatet.
Nå var det forskjell på typografene i dette spørsmålet – alle var ikke helt avvisende til enkle skisser. Men jeg var uheldig med «trekningen» av typograf denne kvelden – «min» mann var kategorisk motstander av skisser.
Da jeg entret setteriet llå alt sportsstoffet klart i blysats og bildene var levert slik at det kunne lages klisjéer. Jeg hilste på typografen og la skissen min på bordet foran ham.
Typografen så på papirarket med mine streker, og spurte: – Ka e det hær for no’?
Jeg svarte som sant var at det var en skisse for sportssida. Typografen svarte med å knøvle papirarket mitt sammen til en liten kule, og sa strengt til meg: – Slik gjør vi med skisser her.
Deretter kastet han den sammenknøvlede skissen med stor kraft ned i papirkorga.
Jørund Leraan