I dag er det 40 år siden et flertall av det norske folk sa nei til medlemsskap i EEC (i dag EU). Og jeg husker godt natta der vi fulgte opptellingen av stemmer på NRK TV.
Det var en såkalt rådgivende folkeavstemning om norsk tilslutning til EEC som ble holdt 25. september 1972. Resultatet ga et flertall på 53,5 prosent nei-stemmer – altså mot norsk tilslutning. Valgdeltakelsen var på 79,2 prosent.
Undertegnede var aktiv på nei-sida i flere år før folkeavstemninga. Bl.a. var jeg styremedlem i Sør-Trøndelag for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC (gjerne kalt bare Folkebevegelsen den gang). Samtidig var jeg aktivt medlem i Arbeiderpartiet – jeg hadde vært leder for AUF i Sør-Trøndelag og var fersk representant i Skaun kommunestyre. Og jeg jobbet som journalist i Arbeider-Avisa.
Det var tøffe tider i Arbeiderpartiet der ledelsen med Trygve Bratteli i spissen kjørte en knallhard ja-linje, altså FOR norsk medlemsskap i EEC. Det samme var tilfelle i A-pressen, det fikk vi merke som var EEC-motstandere i Arbeider-Avisa. Redaktør Eigil Gullvåg var overbevist ja-mann, noe som gjennomsyret spaltene. Det at noen av oss journalister var aktive på nei-sida var lite populært, for å si det forsiktig.
Plakat fra 1972
Som styremedlem i Folkevegelsens fylkeslag var jeg i en noe framskutt posisjon, noe jeg til fulle fikk merke. Spesielt husker jeg et folkemøte som Folkebevegelsen holdt i gymsalen på ungdomsskolen i Børsa. Per Borten var hovedtaler og undertegnede holdt en appell. Statsminister Bratteli hadde nettopp vært på TV og sagt at hvis det ble nei-flertall så ville regjeringen gå av. På talerstolen i Børsa kommenterte unge Leraan dette på følgende vis: – Ja, hvis Bratteli vil gå så får han gjøre det, da. Jeg har ikke tenkt å forandre standpunkt.
Et par dager etter møtet ble jeg kalt inn på redaktør Gullvågs kontor i Arbeider-Avisa. Han holdt opp forsida på en fersk utgave av avisa Sør-Trøndelag der min Bratteli-kommentar var gjengitt. Gjennom de sterke brilleglassene satte han øynene i meg, samtidig som han viftet med en pekefinger opp i lufta.
Så kom det: – Si meg, føler du ingen lojalitet overfor partiet?
Unge Leraan tok en liten tenkepause, så kom svaret: – Jo, jeg føler lojalitet overfor partiet – men ikke overfor en udemokratisk partiledelse som prøver å kneble nei-sida i partiet.
Gullvåg var nå ganske rød i toppen, men han behersket seg: – Da tror jeg ikke vi to har noe mer å snakke om.
Jeg fortsatte min aktivitet i Folkebevegelsen, og gjorde jobben min i avisa så godt jeg kunne. Forholdet mellom redaktør Gullvåg og meg var helt greit. Og noe senere ble jeg tildelt jobben med å dekke et stort debattmøte om EEC i Trondheim, jeg tror det var Samorganisasjonen (LO) som arrangerte. I panelet var det jevnt fordelt med ja-folk og nei-folk. Jeg satte min ære i å lage et mest mulig balansert referat fra møtet. Dagen etter ble jeg kalt inn på Gullvågs kontor. Redaktøren satt med en rykende fersk utgave av Arbeider-Avisa (som den gang kom ut på formiddagen), han smilte og sa: – Jeg vil bare si at du har laget en god og balansert sak fra møtet i går kveld.
På selve «valgdagen» 25. september 1972 hadde jeg, som kommunestyremedlem, en jobb å gjøre. Jeg satt i stemmelokalet på Venn skole, der Jarle Rekstad var sjef for stemmestyret. Det ble en lang dag, og en lang kveld før jeg kunne slå meg ned ved TV’n for å følge opptellinga.
Det ble spennende timer der flertallet flere ganger vekslet mellom ja og nei. Sluttresultatet viste altså et flertall på 53,5 prosent nei-stemmer. Spenningen var utløst – jeg var lettet og utrolig glad.
Og i dag, når 40 år er gått, er jeg fortsatt glad for at det ble nei til norsk medlemsskap i EEC.
Jørund Leraan
(Denne saken ble første gang publisert 24.9.2012)