Hjalmar Andersen på den olympiske 5000-meteren i Oslo i 1952. I sykesenga på Orkanger hørte jeg om løpet i radioen.
Det er ikke så mye jeg husker, men sendingene i radioen, der jeg hørte om Hjallis (Hjalmar Andersen) som tok gull på skøytebanen, sitter i minnet.
Jeg hadde nylig fylt seks år, og lå på Orkdal Sanitetsforenings Sjukehus med lårbensbrudd – etter en lite vellykket aketur på kjelke.
På sjukehuset delte jeg rom med tre andre gutter som også hadde lårbensbrudd, og lå med beinet i strekk (én av dem var Ingebrigt Wiggen fra Hesthåggån på Viggja). Dette var lenge før fjernsynet kom til Norge, men vi fulgte med OL i radioen. Vi hadde hver vår «høretelefon» (headset), koblet til et uttak i veggen bak senga.
Og jeg skal si det var jubel på «gutterommet» da Hjalmar Andersen fra Trondheim utklasset konkurrentene og sikret seg OL-gull på 5000-meter. «Hjallis» fikk tida 8.10,6 – og var over ti sekunder foran nederlenderen Kees Broekman som tok sølv. Norges Sverre Haugli (farfar til dagens Sverre Haugli) tok bronsemedaljen.Hjallis tok også OL-gull på 1500- og 10.000-meter i Oslo. Og jeg lå på sykehuset i tre måneder med venstrebeinet i strekk.
Jørund Leraan