Roger Sandvik døde natt til 22. april. Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at han hadde gått bort. Våre tanker går først og fremst til kona Kjersti og lille Ida, som har mistet en kjær mann og en god pappa.
Vi minnes Roger blant annet som en god venn, engasjert kamerat og en god kommunikator. Kameratgjengen i det gamle Buvik-laget spilte sammen i godt over 10 år. I tillegg til selve kampene var The Crazy gang, som vi likte å kalle oss, minst like opptatt av det sosiale. Hvem glemmer vel fotballturneringer på Glåmos, bading i Nydammen etter trening på fine sommerkvelder, bålfester i fjæra eller alle turene på Frakken i Trondheim i helgene etter kamper.
I denne gjengen var Roger en tydelig karakter. Han stilte alltid opp, uansett om det var treninger, kamper, fest og moro eller dugnad. Han var en raus person, men også en vinnerskalle som hatet å tape, både i kamp og på trening. Hans styrke kom virkelig til syne under sykdomsperioden, og ikke minst de siste månedene han fikk leve.
Vi som var litt yngre enn Roger, ble først kjent med ham på fotballbanen i Buvika. Teknikken ble lagt på asfaltbanen i skolegården og på små løkker rundt omkring i bygda.
Etter noen fine fotballår i ungdomsåra i Orkanger, kom han tilbake til moderklubben Buvik. Det samme gjorde flere sambygdinger i utlendighet. Da startet ferden opp gjennom divisjonene, og med Roger som kaptein i mange år. I tillegg tok han også jobben som assistenttrener, lege, psykolog, innpisker, inspirator, materialforvalter, utstyrsleverandør (gjennom jobben i sportsbutikk) og det som det var behov for innad i laget.
For cirka tre år siden fikk Roger konstatert en kreftdiagnose. Han var likevel like synlig i miljøet og like engasjert som før. Håpet var hele tida til stede om at dette kunne gå bra. Men i månedsskiftet februar-mars i år kom sjokkbeskjeden: Helsevesenet kunne ikke gjøre mer for ham.
To dager etter at legene fortalte ham at det kun var kort tid igjen, stod han foran kameratgjengen på vårt årlige, forsinkede julebord, og fortalte hva som hadde skjedd. Og hva som ville skje. Det ble et sterkt, men samtidig et fint øyeblikk. Etterpå fikk vi med tårer i øynene og smil om munnen delt noen gode fotballminner, før Roger forlot oss og gikk hjem til Kjersti og Ida.
Kontrastene kunne ikke vært større: Han skulle dø, vi var på fest. Roger fryktet hans oppmøte denne kvelden la en demper på stemninga. Sett i ettertid var dette julebordet ingen av oss ville vært foruten.
I ukene før han gikk bort, ringte han blant annet rundt til venner og sa farvel. Her gjorde han det klart hva vedkommende hadde betydd for ham gjennom åra. Etter samtalen følte mann seg gjerne litt bedre, til tross for det tunge budskapet. For slik var Roger. Han hadde en egen evne til å bygge opp folk, til å dele ut ros og bygge selvtillit. Dette viser hva han var laget av: Hel ved.
Kameratgjengen i Buvika er takknemlig for at vi fikk bli kjent med Roger, og ikke minst fikk være en del av fellesskapet sammen med ham i så mange år. Vi er mange som savner ham, og mange som deler sorgen med Kjersti, Ida og den nærmeste familien.
The Crazy Gang (fotball- og kompisgjengen)