Antonette og Blakken

Langt inne i Skaunamarka bor de to. Antonette (73) og Blakken (28). Langt fra folk – på småbruket Storlykkja. Inne i marka – omtrent midtveis mellom Venn og Djupsjøen.

Slik var starten på min reportasje i Arbeider-Avisa 17. april 1971. Det ble en spesiell reportasjetur der jeg gikk på ski fra Ilhaugen i Buvika, over Sætervatnet og på Stormyra – så videre forbi Bakksetra og til Storlykkja.

Her hadde Antonette og Blakken – bare de to – levd i mange år. Det var langt fram til folk i Skaun. Vinters tid ingen vei. Ikke elektrisitet, ikke telefon og ikke innlagt vatn. Og ingen inntekter – bortsett fra trygden da.

Vi sakser fra reportasjen i Arbeider-Avisa:

Antonette vil ikke flytte fram til bygda – til aldersheimen. – Nei, ikke nevn gammelheimen, sier Antonette, det blir for ufritt. Dessuten vil jeg ikke gå og se på bare gammelt folk.

Hun er opprinnelig fra Holla i Hemne, og kom til Skaun som taus.  Her giftet hun seg, og fikk etternavnet Husby. Etter hvert flyttet hun og mannen til Storlykkja. Mannen ble senere invalid, og måtte flytte til bygds. Siden har Antonette og Blakken bodd der alene.

– Det har vært mang en slitsom dag. Etter at jeg leverte buskapen har det ikke vært stort å leve av. Men nå har jeg jo trygd, og da går det bra. Det er bare det at husa begynner å bli så dårlige, fordi jeg har aldri hatt råd til vedlikehold. Men jeg trives godt her ute i marka.

– Det må da bli stusselig her?

– Å, du vet, tida blir ofte lang. Men det er mye selskap i radioen jeg kjøpte da jeg fikk trygd. Og så må jeg daglig sørge for ved og vatn, og høy til Blakken. Jeg har ikke høy sjøl, så det må hentes  fra bygda. Og så tar jeg en tur med Blakken til Samvirkelaget på Venn én gang for uka – for å handle og hente post, sier Antonette.
Så langt reportasjen i Arbeider-Avisa.

Jørund Leraan
ps.
Jeg vet ikke hvor lenge Antonette ble boende i Storlykkja, men etter hvert måtte hun gi opp livet der ute i marka. Neste (og siste stopp) ble en trygdeleilighet ved Vennatunet.