Hva gjør man dersom man har fyrverkeri i huset som man ikke fikk brukt på nyttårsaften?
På nyttårsaften avfyrer sikkert de fleste av oss alt av fyrverkeri som vi har anskaffet. Skulle du imidlertid ha fyrverkeri til overs etter nyttårsaften, må du holde tunga litt rett i munnen for å håndtere dette på en lovlig måte.
Fyrverkeri har normalt en holdbarhet på fem år, og private husholdninger har lov til å oppbevare opptil 5 kg pyroteknisk vare pr. husstand. Ved forsvarlig oppbevaring kan man derfor lagre fyrverkeriet fram til neste nyttårsaften.
Ønsker du å avfyre fyrverkeri andre tider på året enn selve nyttårsaften, må du søke brannvesenet om dette.
Vi kontaktet Hamos, og spurte logistikkforvalter John Helge Knudsen om det går an å levere ubrukt fyrverkeri til dem. Han svarte at fyrverkeri ikke kan leveres som spesialavfall, da det er klassifisert som sprengstoff. Knudsen understreket at man for all del ikke må kaste ubrukt fyrverkeri i ordinær søppel, da dette kan få katastrofale konsekvenser, både underveis til deponering, og ikke minst når det havner i forbrenningsannlegget.
Politiet ved Orkdal og Agdenes lennsmansskontor opplyser til SkaunNytt at det er forhandler(e) som har ansvaret for å ta i mot retur av ubrukt fyrverkeri.
I veiledning til forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, utgitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), står det følgende:
(§ 16-2 Produsent, importør og forhandlers plikter)
I første ledd presiseres det at både importør og forhandler,
i tillegg til produsent har plikt til å ta fyrverkeri (eller
tilsvarende varer) i retur når de skal tas ut av bruk og
kasseres.
Vi oppsøkte et av utsalgstedene i Skaun kommune, men de hadde ikke mulighet til å ta fyrverkeri i retur, og mente at forhandler(e) i dette tilfellet må være de som leverer fyrverkeriet til utsalgsstedene.
Dersom dette medfører riktighet, betyr det at forbrukerne selv må gjøre en jobb med å finne og oppsøke leverandører eller importører av pyroteknikk, dersom man ønsker å kvitte seg med ubrukt fyrverkeri.
Tekst: Gunnar Reitan